Halloween inspo: pure magic!

I was never one to host theme parties or go wild in the DIY-department. However, after putting this BuzzFeed-post together with a friend, I'm slowly starting to do some mental planning. I'm off to Hogwarts, peeps. Want to come along?

The Ultimate Harry Potter Halloween Party

(Underholdende) anvendt teori: linsemodellen

En av livets store beslutninger omhandler valg av partner. Som ung tror jeg det er uvanlig å tenke veldig langsiktig i en slik beslutningsprosess. Mange ungpiker (meg selv inkludert, for 15 år siden) har plakater av sine artist- og skuespillerhelter på soveromsveggene, og de mest ekstreme drømmer om den dagen de skal gifte seg med sitt idol. Nøye gjennomtenkt? Kanskje ikke. De færreste vokser opp og gifter seg med Brad Pitt eller Leonardo DiCaprio, selv om skuffelsen er helt ubeskrivelig. Men hva er det som avgjør hvilken partner vi ønsker oss? Og hvorfor ender vi ikke opp med Leo, men med han på kontoret som har to barn fra før og begynner å bli tynn i håret?

I et rent vitenskapelig perspektiv synes jeg dette er et svært spennende tema. Ifølge forskningsbloggen "B.A.'s of Science" (link nederst i blogginnlegget) går kvinner i første omgang etter en partner med høy sosial status. God utdannelse, høy inntekt og materielle goder vil anses som positivt, og kan gi et godt oppvekstmiljø for eventuelle barn. Kvinner er ekstremt opptatt av dette med familie og oppvekstvilkår. Her er det selvsagt et aldri så lite paradoks: når alle kvinner er på jakt etter disse mennene, vil det bli mange kvinner å velge mellom for de mennene med høyest sosial status. Det gjør at de samme mennene er ansett for å være de som er mest utro! 

Menn, derimot, jakter kvinner som er attraktive. Her spiller en kvinnes hofte-midje-forhold en stor rolle. Et lavest mulig forholdstall indikerer at kvinnen er ung, fertil og sunn. Studier viser at når en mann treffer en kvinne for første gang, er blikket hans innom hoftene som et av de første stedene på kroppen. Helt ubevisst, så klart.

Men dette er bare to vitenskapelige eksempler. Listen over egenskaper vi ser etter i en partner er i mange tilfeller kilometerlang. Dessuten er vi jo tenkende mennesker, så all forskningen rundt hvem du og jeg statistisk sett er på utkikk etter, den trenger jo ikke å gjelde alle. (Regner med at det også finnes psykologiske forklaringer bak hvorfor noen stadig ender sammen med en håpløs partner.) Når det er så mange ulike vurderingskriterier man kan felle hverandre på, kan det være greit med en anvendelig beslutningsmodell. 

(Kilde: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1364661398011693

Denne modellen presenteres av Jeffrey Miller og Peter Todd (1998). Den minner mistenkelig om Egon Brunswiks linsemodell fra forelesningsplansjene, og ideen er mye den samme. Den ideelle partner (venstre node) sammenlignes med den potensielle partneren i beslutningssituasjonen (høyre node) gjennom ulike egenskaper og kvaliteter. Hvert stikkord/«cue» (i midten) korrelerer med de ideelle underliggende egenskapene/«trait» (strekpunktene mellom venstre node og stikkord). I møte med en potensiell partner vil beslutningstakeren vurdere stikkordene etter dens oppfatning av egenskapene, og deretter sammenligne dette med hvordan den ideelle partnerens verdier ser ut. 

Litt mye arbeid sier du? Tja. Selv om modellen virker anvendelig og nyttig, tror jeg mye skal gå galt før jeg setter meg ned med et skjema for å velge partner. Leo er en tapt case uansett, mens han på kontoret med det tynne håret virker som en skikkelig hyggelig fyr.

Ellers har man jo alltids Tinder. 

En spennende blogg om det vitenskapelige bak partnervalget finner du her:

https://basofscience.wordpress.com/2010/11/23/mate-choice-are-you-attractive/

Miller & Todds forskningsrapport "Mate choice turns cognitive":

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1364661398011693

Kognitiv dissonans ...is a bitch

I vår var jeg i AdO Arena, den store svømmehallen i byn, sammen med familien min. Min samboer syntes det var på tide at jeg tok et aldri så lite hopp fra femmer’n, og utfordret meg. Jeg er vanligvis ikke redd for slike ting, og tok umiddelbart utfordringen. Da jeg gikk mot stupetårnet kjente jeg på en overraskende motvillighet, men samtidig var jeg veldig klar på at jeg skulle hoppe hvis jeg først hadde gått opp trappene. Jeg måtte manne meg opp.

Trappene opp var jævlig lange. Så lange at tankene fikk tid til å spinne skikkelig: Jeg har jo hoppet femmer’n før. Det spiller jo ingen rolle om det er ti år siden sist. I mellomtiden har jeg gjort en hel del andre ting som får femmer’n til å virke som en «walk in the park». Jeg har født et barn for i huleste, det blir jo ikke verre enn det, uansett hvilken posisjon jeg lander i. Her er det jo bare å hoppe. Dessuten hadde jeg bestemt meg før jeg gikk opp trappene. Ingen vei tilbake! 

Men.. 

Da jeg stod på kanten snudde tankene i en uventet retning. Egentlig er jeg veldig pinglete. Jeg tør ikke ta salto på trampolinen til svigers. Spiser sjelden blåskjell fordi jeg tenker at de kan være dårlige. Kjører aldri mer enn 10 km/t over fartsgrensen. Går med pigger under skoene når det er glatt. Nei, kanskje denne femmer’n ikke er noe for meg? Bare å snu og komme seg ned igjen, gitt!

(Kilde: http://www.wheelofpersuasion.com/wp-content/uploads/2013/06/cognitive_dissonance.jpg)

I det øyeblikket jeg snudde meg og kikket bort på trappene, merket jeg at det var noe alvorlig gale med mitt resonnement. Min holdning var klar og tydelig: jeg ønsket å hoppe, uavhengig av alle de dårlige unnskyldningene. Jeg visste veldig godt at jeg kom til å mistrives med min avgjørelse om å ikke hoppe. Slik mismatch mellom holdninger og atferd omtales som kognitiv dissonans i psykologien. Følelsen av inkonsistens mellom de to er ubehagelig, og man vil i mange tilfeller forsøke å redusere denne dissonansen, ved å rettferdiggjøre sin atferd. Et øyeblikk stod jeg der på femmer’n og vurderte saken. Var det verdt å gå ned igjen trappene, med alt ubehaget det ville medføre? Jeg som ikke egentlig var redd for å hoppe? Jeg kunne forsøke å endre holdningen min slik at det passet til atferden, men jeg skjønte nok at det var en dårlig vurdering. Man er sin egen verste fiende, og jeg kjente hvor mye en eventuell snuoperasjon plaget meg allerede.

Jeg snudde meg, tok løpesats og hoppet.

(Kilde: https://media.licdn.com/mpr/mpr/p/6/005/075/215/122a485.jpg)

Det var fantastisk å lande trygt i vannet etter den oppblåste diskusjonen med meg selv på toppen. Applausen fra familien var bonus, men definitivt ikke den eneste årsaken til mitt seirende smil. Den dustete kognitive dissonansen måtte vike i denne kampen, heldigvis. I ettertid har jeg undret meg på hvorfor jeg i mange andre situasjoner lar den kognitive dissonansen holde et kjempeshow i hodet mitt, mens jeg her tok grep og utlignet den. Var det på grunn av utfordringen? Folk som stod og kikket opp i stupetårnet? Mye adrenalin? Frykt? Frykt for å bli en annen enn den jeg ønsket å være? 

(Det viste seg at jeg hadde gått ut på feil stupebrett, og at jeg hadde hoppet fra 7,5 meter. Hadde jeg hoppet hvis jeg hadde visst dette da jeg stod der?) 

Pascal og bestemors veddemål

Av en eller annen merkelig grunn er min kjære bestemor dypt religiøs. Dette til tross for en helt usannsynlig langt og hardt liv på en liten gård i havgapet på vestlandet. Vi snakker motstandsarbeid under andre verdenskrig, seks barn (født hjemme såklart), alkoholisme, fattigdom og mange dødsfall i nærmeste familie. You name it. I situasjoner hvor mange hadde tenkt at «ingen høyere makter vil meg så vondt», går hun i kirken og tar seg et kjeks og et glass vin. Et så pietistisk liv at vi i vår generasjon knapt kan kjenne oss igjen. 

Jeg har flere ganger utfordret min bestemor i forhold til hennes kristne tro. «Hvor sikker er du, egentlig?», spør jeg. «Jeg trenger ikke å være så sikker, det holder å velge å tro», svarer hun. 

Man skulle tro at det var fåfengt å forsøke å regne ut en faktisk sannsynlighet for Guds eksistens, altså en objektiv vurdering av sannsynligheten. Det virker mer naturlig at mennesker gjør en subjektiv vurderding basert deres intuisjon og opplevelser. 

(Kilde: http://mimiandeunice.com/category/god/page/2/)

På 1600-tallet beskrev likevel den eksentriske franske matematikeren Blaise Pascal et veddemål om Guds eksistens. Han påstod at konsekvensene av å ikke tro på Gud ville bli mye større om det viste seg at Gud faktisk eksisterte, enn om man trodde på Gud og det viste seg at han ikke eksisterte. Veddemålet bygger på spillteori og statistikk.

(Kilde: https://lunaticfaith.wordpress.com/tag/sigmund-freud/)

«For her er det ikke snakk om å velge enten-eller, som med kron eller mynt. Det dreier seg om himmel eller helvete, helt konkret. Derfor, argumenterer Pascal, har man alt å vinne på å tro at Gud eksisterer, og ingenting å tape." (Vidar Enebakk i "På den usikre siden", 2001). 

Det er dog ikke bare én religion i verden, og intet mindre enn et hav av ulike trosretninger. Pascals veddemål har kanskje en logisk oppbygging, men det blir mye krøll om den skal være like gyldig for alle. I tillegg vet vi mye mer om vår egen eksistens enn da Pascal skrev veddemålet for 400 år siden. Dermed er det enklere å motbevise Guds eksistens i dag enn det var for Pascal, særlig ved bruk av objektive analyser. Den faktiske sannsynligheten virker likevel til å være av mindre betydning. «Selv om sjansen for at Gud finnes er minimal, vil belønningen for å tro uansett overskrive summen av dennesidig nytelse», skriver Enebakk. Når det kommer til religiøs tro, kan det virke som at tanken på konsekvensene er viktigere enn sannsynlighetene.

Bestemor har egentlig bare valgt å sikre seg på best mulig måte. Som troende vil man tape ingenting, eller vinne alt. 

Er internett heuristikkens onde tvilling?

Alle bruker heuristikker for å ta snarveier i egen tankevirksomhet. På den måten kan beslutninger fattes uten at alle sannsynligheter må kalkuleres. Man hopper bukk over faktisk vurdering av objektiv risiko, og går direkte til forenklinger. Man tar svært ofte beslutninger som hviler på at noe føles riktig eller galt. Bakgrunnen for vurderingen avhenger av blant annet hvilken informasjon man har tilgjengelig: Hvor ofte har dette skjedd før? Hvilke alternativer finnes her og nå? Hvor alvorlig er utfallet?

I løpet av de senere år har eksempelvis diskusjonen om vaksinering stadig dukket opp. Her er det i grove trekk to sider av saken: enten er man for vaksinasjon, eller så er man mot det. De som er for vaksinasjon har ofte benyttet seg av heuristikker. De fleste blir vaksinert og det holder både enkeltmennesker og populasjoner fri for mange dødelige sykdommer. Mye av den tilgjengelige informasjonen vi har rundt vaksiner tyder på at vaksinering er en bra greie, på individ- og samfunnsnivå. Dessuten er det gratis (barnevaksinasjonsprogrammet), og i helsevesenet anbefales alle som er friske nok, til å ta vaksiner. Man gidder ikke nødvendigvis å oppsøke mer informasjon enn det.

(Kilde: https://www.behance.net/gallery/Vaccine-Infographic/2878481)

På den andre siden sitter vaksinemotsanderne og argumenterer for at vaksiner er farlig og unaturlig, og viser til forskning som kan bevise den skremmende sannheten. Også her bruker bekymrede foreldre heuristikker for å forenkle beslutningsprosessen. Man har jo lest om barn som har fått diagnosen autisme etter å ha blitt vaksinert. Barn har mye mer godt av å oppleve sykdommene på kroppen og bli naturlig immun. Dessuten ryktes det at vaksinene inneholder kvikksølv. Det kan da umulig være bra for kroppen? Man gidder ikke nødvendigvis å oppsøke mer informasjon enn det.

Vi hadde aldri hatt tid eller evner til å lete frem og bearbeide all informasjon før enhver beslutning skulle fattes. Selv mener jeg utfordringen ligger i å vite når man bør stole på heuristikken og når man bør innhente mer informasjon. I jakten på mer informasjon er det også utrolig viktig å være bevisst på hva slags informasjon man faktisk ser etter. 

(Kilde: http://www.canisbonus.com/2015/01/16/canine-mccarthyism-draft-2/)

Paradoksalt nok vil man - i en hvilken som helst sak - kunne bruke internett til å finne nøyaktig den informasjonen man er på jakt etter. Internett blir heuristikkens onde tvilling. På den måten utfordres de mentale snarveiene som svært ofte fungerer godt, og man vil kunne påvirke heuristikkene i den retningen man selv ønsker. Sett i sammenheng med den psykologiske effekten «confirmation bias» vil slik informasjonssøking på internett kunne føre galt avsted. Er man ute etter informasjon som trengs for å underbygge en hypotese man har gjort seg opp, vil man garantert finne akkurat det. Det er utrolig hvor enkelt man undervurderer betydningen av motstridende fakta, når man allerede har gjort seg opp en mening. Eller hva?

«I sekundene før jeg traff bakken, skjønte jeg at jeg kom til å dø»

Det var ikke mange jenter i ekstremsportmiljøet som var like tøffe som Karina. Det skjønte Red Bull ganske raskt, og tilbød henne en sponsoravtale. Verden var umettet på blondiner med bein i nesa. Tøffe nok til å hive seg ut fra fjellknauser eller å flyte nedover de bratteste heng på pudderski. For en ung norsk jente med en broket oppvekst var det mye som føltes uvirkelig ved å figurere i verdenskjente skifilmer, side som side med sine egne skihelter. 

«Jeg hadde kastet meg på en karusell som skulle snurre fortere og fortere de neste årene. Og karuseller som stadig øker farten, slenger til slutt passasjerene av». Den søte smaken av å kunne leve av ekstremsport, ble etterhvert byttet ut med en sur bismak. Sponsorene krevde sitt, filmregissørene sitt og verden ventet på mer. Høyere. Fortere. Farligere. I boken «På den usikre siden» kan man lese om stimuliforskning fra 1800-tallet og fremover. Det ble raskt oppdaget at stimuli nytes opp til et visst punkt, hvor det videre blir oppfattet som negativt. Dette omtales som loven om optimal stimulering. Det som tidligere hadde fortont seg som en drøm og et eventyr, hadde nå blitt en masete fulltidsjobb for Karina.

Rundt henne døde venner og bekjente som fluer, i utallige basehoppulykker verden over. En kamerat i basemiljøet hadde fortalt henne at det var to måter å slutte å hoppe på: enten blir man skadet, eller så dør man. «Det er ingen som tror at de skal dø, alle tror de er litt flinkere, litt forsiktigere eller litt klokere enn de som forulykker», sier Karina. Hennes betraktninger om overvurdering av egen evne samsvarer med forskning. Weinstein (1980) fant gjennom en rekke undersøkelser nettopp at de fleste mennesker vurderer sin egen sjanse for å oppleve positive hendelser som større enn hos andre. Samtidig vurderes sjansen for at de opplever negative hendelser som mindre enn hos andre. 

En dag gikk det likevel fryktelig galt. Fallskjermen sviktet og Karina ble slengt hard i bakken. Hun kaller seg selv heldig. «...det var bare flaks, det var ingen indre vilje eller heroisk innsats som reddet meg». Hun var verken flinkere, mer forsiktig eller klokere enn noen av sine avdøde hoppkamerater. Karina overlevde, men bare såvidt. Heldigvis er antallet nesten-ulykker mye større enn antall ulykker, ifølge Karl Halvor Teigen, medforfatter av boken «På den usikre siden». Der kommer det frem at opplevelsen av hell er større for de som oftere befinner seg i situasjoner hvor utfallet kan være svært alvorlig.

Til tross for 25 åpne brudd i beina og at hun mistet tre liter blod, kom hun seg på nærmeste sykehus og ble stabilisert før det var for seint. Siden fulgte fysiske påkjenninger som stadig skulle utfordre selve livet. «Som en skjebnens ironi var alt jeg drømte om nå, å være helt normal». I etterkant av ulykken ville ikke Karina ha vært den foruten. Den har gitt henne nye verdier, impulser og retninger i livet. Selv om man ikke bør ta for stor risiko bare for å føle seg heldig, minner Teigen oss på at risiko ikke bare er en kilde til negative erfaringer. Faktisk er det blitt slik i vårt veldig sikkerhetsbevisste samfunn, at vi sjeldnere og sjeldnere kan gratulere hverandre med å ha vært heldige!

Gratulerer, Karina!

Sitat og bilder er hentet fra Karinas biorgrafi; «Den vidunderlige følelsen av frykt», skrevet av Karina Hollekim og Odd Harald Hauge, 2011.