Det var ikke mange jenter i ekstremsportmiljøet som var like tøffe som Karina. Det skjønte Red Bull ganske raskt, og tilbød henne en sponsoravtale. Verden var umettet på blondiner med bein i nesa. Tøffe nok til å hive seg ut fra fjellknauser eller å flyte nedover de bratteste heng på pudderski. For en ung norsk jente med en broket oppvekst var det mye som føltes uvirkelig ved å figurere i verdenskjente skifilmer, side som side med sine egne skihelter.
«Jeg hadde kastet meg på en karusell som skulle snurre fortere og fortere de neste årene. Og karuseller som stadig øker farten, slenger til slutt passasjerene av». Den søte smaken av å kunne leve av ekstremsport, ble etterhvert byttet ut med en sur bismak. Sponsorene krevde sitt, filmregissørene sitt og verden ventet på mer. Høyere. Fortere. Farligere. I boken «På den usikre siden» kan man lese om stimuliforskning fra 1800-tallet og fremover. Det ble raskt oppdaget at stimuli nytes opp til et visst punkt, hvor det videre blir oppfattet som negativt. Dette omtales som loven om optimal stimulering. Det som tidligere hadde fortont seg som en drøm og et eventyr, hadde nå blitt en masete fulltidsjobb for Karina.
Rundt henne døde venner og bekjente som fluer, i utallige basehoppulykker verden over. En kamerat i basemiljøet hadde fortalt henne at det var to måter å slutte å hoppe på: enten blir man skadet, eller så dør man. «Det er ingen som tror at de skal dø, alle tror de er litt flinkere, litt forsiktigere eller litt klokere enn de som forulykker», sier Karina. Hennes betraktninger om overvurdering av egen evne samsvarer med forskning. Weinstein (1980) fant gjennom en rekke undersøkelser nettopp at de fleste mennesker vurderer sin egen sjanse for å oppleve positive hendelser som større enn hos andre. Samtidig vurderes sjansen for at de opplever negative hendelser som mindre enn hos andre.
En dag gikk det likevel fryktelig galt. Fallskjermen sviktet og Karina ble slengt hard i bakken. Hun kaller seg selv heldig. «...det var bare flaks, det var ingen indre vilje eller heroisk innsats som reddet meg». Hun var verken flinkere, mer forsiktig eller klokere enn noen av sine avdøde hoppkamerater. Karina overlevde, men bare såvidt. Heldigvis er antallet nesten-ulykker mye større enn antall ulykker, ifølge Karl Halvor Teigen, medforfatter av boken «På den usikre siden». Der kommer det frem at opplevelsen av hell er større for de som oftere befinner seg i situasjoner hvor utfallet kan være svært alvorlig.
Til tross for 25 åpne brudd i beina og at hun mistet tre liter blod, kom hun seg på nærmeste sykehus og ble stabilisert før det var for seint. Siden fulgte fysiske påkjenninger som stadig skulle utfordre selve livet. «Som en skjebnens ironi var alt jeg drømte om nå, å være helt normal». I etterkant av ulykken ville ikke Karina ha vært den foruten. Den har gitt henne nye verdier, impulser og retninger i livet. Selv om man ikke bør ta for stor risiko bare for å føle seg heldig, minner Teigen oss på at risiko ikke bare er en kilde til negative erfaringer. Faktisk er det blitt slik i vårt veldig sikkerhetsbevisste samfunn, at vi sjeldnere og sjeldnere kan gratulere hverandre med å ha vært heldige!
Gratulerer, Karina!
Sitat og bilder er hentet fra Karinas biorgrafi; «Den vidunderlige følelsen av frykt», skrevet av Karina Hollekim og Odd Harald Hauge, 2011.
Risk as Feelings!
SvarSlett