Kognitiv dissonans ...is a bitch

I vår var jeg i AdO Arena, den store svømmehallen i byn, sammen med familien min. Min samboer syntes det var på tide at jeg tok et aldri så lite hopp fra femmer’n, og utfordret meg. Jeg er vanligvis ikke redd for slike ting, og tok umiddelbart utfordringen. Da jeg gikk mot stupetårnet kjente jeg på en overraskende motvillighet, men samtidig var jeg veldig klar på at jeg skulle hoppe hvis jeg først hadde gått opp trappene. Jeg måtte manne meg opp.

Trappene opp var jævlig lange. Så lange at tankene fikk tid til å spinne skikkelig: Jeg har jo hoppet femmer’n før. Det spiller jo ingen rolle om det er ti år siden sist. I mellomtiden har jeg gjort en hel del andre ting som får femmer’n til å virke som en «walk in the park». Jeg har født et barn for i huleste, det blir jo ikke verre enn det, uansett hvilken posisjon jeg lander i. Her er det jo bare å hoppe. Dessuten hadde jeg bestemt meg før jeg gikk opp trappene. Ingen vei tilbake! 

Men.. 

Da jeg stod på kanten snudde tankene i en uventet retning. Egentlig er jeg veldig pinglete. Jeg tør ikke ta salto på trampolinen til svigers. Spiser sjelden blåskjell fordi jeg tenker at de kan være dårlige. Kjører aldri mer enn 10 km/t over fartsgrensen. Går med pigger under skoene når det er glatt. Nei, kanskje denne femmer’n ikke er noe for meg? Bare å snu og komme seg ned igjen, gitt!

(Kilde: http://www.wheelofpersuasion.com/wp-content/uploads/2013/06/cognitive_dissonance.jpg)

I det øyeblikket jeg snudde meg og kikket bort på trappene, merket jeg at det var noe alvorlig gale med mitt resonnement. Min holdning var klar og tydelig: jeg ønsket å hoppe, uavhengig av alle de dårlige unnskyldningene. Jeg visste veldig godt at jeg kom til å mistrives med min avgjørelse om å ikke hoppe. Slik mismatch mellom holdninger og atferd omtales som kognitiv dissonans i psykologien. Følelsen av inkonsistens mellom de to er ubehagelig, og man vil i mange tilfeller forsøke å redusere denne dissonansen, ved å rettferdiggjøre sin atferd. Et øyeblikk stod jeg der på femmer’n og vurderte saken. Var det verdt å gå ned igjen trappene, med alt ubehaget det ville medføre? Jeg som ikke egentlig var redd for å hoppe? Jeg kunne forsøke å endre holdningen min slik at det passet til atferden, men jeg skjønte nok at det var en dårlig vurdering. Man er sin egen verste fiende, og jeg kjente hvor mye en eventuell snuoperasjon plaget meg allerede.

Jeg snudde meg, tok løpesats og hoppet.

(Kilde: https://media.licdn.com/mpr/mpr/p/6/005/075/215/122a485.jpg)

Det var fantastisk å lande trygt i vannet etter den oppblåste diskusjonen med meg selv på toppen. Applausen fra familien var bonus, men definitivt ikke den eneste årsaken til mitt seirende smil. Den dustete kognitive dissonansen måtte vike i denne kampen, heldigvis. I ettertid har jeg undret meg på hvorfor jeg i mange andre situasjoner lar den kognitive dissonansen holde et kjempeshow i hodet mitt, mens jeg her tok grep og utlignet den. Var det på grunn av utfordringen? Folk som stod og kikket opp i stupetårnet? Mye adrenalin? Frykt? Frykt for å bli en annen enn den jeg ønsket å være? 

(Det viste seg at jeg hadde gått ut på feil stupebrett, og at jeg hadde hoppet fra 7,5 meter. Hadde jeg hoppet hvis jeg hadde visst dette da jeg stod der?)